Eg hugsar tilbake til då eg var 5-6 år gamal.
Der eg budde var det fjell på alle kantar, og det var særskilt
eitt fjell som var mykje brattare enn dei andre. Det gjekk høgt,
høgt rett oppover. Eg tenkte då at når dette fjellet
er så bratt på denne sida, vil det gå minst like bratt
ned på baksida. Dette måtte føre til at fjellet måtte
stå særs ustødig. Det kunne eigentleg falle ned når
som helst. Faren for at det skulle falle mot huset vårt var alt
for stor. Åra gjekk, og eg vaks meg litt større. Eg såg
på fjellet og tenkte: Fjellet går nok ikkje rett ned på
den andre sida, men det held sjølvsagt fram med fjell langt, langt
bakover. Det er jo slik det plar vere. Eg slo meg til ro med den tanken
i mange år. Fjellet stod der, det fall ikkje ned. For eit par år
sidan såg eg eit flyfoto av fjellet. Eg oppdaga då at fjellet
var like bratt på baksida som på framsida. Det var slik eg
hadde tenkt meg det fyrst, og det synte seg no at det var røynda.
Trass det hadde fjellet stått der i alle år utan å falle
ned. Ein kveld i august i år klatra eg opp til toppen av fjellet.
Då eg la meg til å sove der oppe, lyste alle stjernene på
himmelen. Neste morgon sette eg tusen flagg på fjellet. På
kvart av desse flagga er det ei stjerne