VAGE RYSTELSER
Utstilling/billedkunst
Kurt Johannessen og
Bjørn Aho, audiovisuelle arbeider
Hordaland Kunstsenter

En inkluderende utstilling om vår omgang med ånd og virkelighet
Fenomenet Kurt Johannessen kan synes paradoksalt. Uttrykksformen hans er flyktig og nesten uomsettelig: Enkle handlinger, gjerne sirkelbevegelser, utføres i samspill med basale gjenstander og materialer. Et sneglehus eller hundrevis av gipskuler. En bøtte vann eller fem tonn med is. 300 barn som hvisker sine drømmer gjennom megafoner som ser ut som blomsterklokker eller Kurt alene som roterer langsomt med føttene festet i en wire noen centimeter over Jostedalsbreen. En happening i regi av Kurt Johannessen er bokstavelig talt kon-sentrert i sitt eget bilde. En sirkel uten periferi, men med sentrum overalt, allestedsnærværende. Det minner om kunst, bare vagere. Små, stille stemmer av indre kontemplasjon. Og det selger.
Installasjonen på Hordaland kunstsenter tar utgangspunkt i Johannessens egen fortelling ”Åpne auge og lukka auge”, en uendelig historie hvor slutten syes sømløst inn i begynnelsen. Om igjen og om igjen: ”Slik var det. Slik er det. Når lukka du augene sist?”, messer fortellerstemmen mens du flakker rundt i galleriet og betrakter et titalls røde lysrektangler gjennom spesialbriller som gjør alle konturer uklare. Inn i mellom passerer du en speilvegg som sender ditt eget skyggebilde tilbake til det røde lyset. Bildet fanger, og ordene i de skjulte høyttalerne låser deg fast: ”Bilda vert meir komplekse og meir verkelege. Framleis uklåre, men du kan tyde dei. Slik var det slik er det.”
Johannessen har ved flere anledninger uttalt sin fascinasjon for maleriene til amerikaneren Mark Rothko. Den formel som han skapte i USA tidlig på 50-tallet og gjentok med ubetydelige variasjoner til han begikk selvmord i 1970, var nettopp fargerektangler med bløte kanter og en vibrerende overflate. ”Luminisme” (av lumen = lys) er denne retningen blitt kalt. En unik, nesten åndelig fornemmelse for nyansering.
Johannessens kunst er kanskje poetisk vag og flakkende, men denne gang skjuler han ikke sin opprinnelse. Tvert i mot. Han kompliserer den. Gjør den mer samtidig i det han viser oss at ”åndelighet” ikke er en ting men en idé og at denne ideen ikke handler om objekter, men om vårt forhold til dem. Ideen regulerer vårt forhold til kunstverket, ryster oss og kaster oss fortumlet tilbake til virkeligheten. Slik er det, slik var det.
Finske Bjørn Aho presenterer videoarbeidet ”Bar men” i krypten. Også her handler det om å komplisere ved å forenkle eller dekonstruere. Ikke ulikt ”finsk fjernsynsteater” ser vi et ordløst drama bygge seg opp mellom fem menn på en bar. Men når dramaet fanger, brytes fortryllelsen og filmen viser seg for oss som det den er. En redigert virkelighet, bygget på konvensjoner som vi tar for gitt, men som kunsten lett kan undergrave.
ANMELDT AV ØYSTEIN HAUGE Bergens Tidende 2004