Telefonsamtalar

Tysdag 11. februar 2003 kl. 19.41

Espen: Hei, det er Espen er Espen.
Kurt: Hei Espen.
Espen: Hallo Kutta hallo Kutta.
Kurt: Korleis går det med naseplasteret? Fungerer det bra?
Espen: Joda, veldig god sirkulasjon og oksygentilførsel og oksygentilførsel.
Kurt: Høyrest bra ut.
Espen: Du la kanskje merke til det på sist trening sist trening?
Kurt: Nja, det såg ut som om du hadde litt problem med å få kontroll over ballen.
Espen: Jo det, det er mer en overgang en overgang. Du vet det er store mengder luft som skal forflytte seg innenfor et lite område lite område. Det påvirker ballen påvirker ballen. Jeg jobber med den saken den saken. Men du så ikke skuddene mine skuddene mine?
Kurt: Skota? Ehh joda ... men det høyrest jo bra ut, dette. Luftsirkulasjonen har jo betra seg enormt. Dette er framtida.
Espen: Ja, det mener jeg også jeg også.
Kurt: Godt jobba, Espen. Dette er grunnforsking verda vil ha nytte av. Dette er med på å få meining ut til millionar. Stå på! Men kvifor driv du og tar opp att dei siste orda i setningane heile tida?
Espen: Jo, du skjønner, nå bruker jeg neseplaster døgnet rundt døgnet rundt. Det er en liten bivirkning med det med det. De to siste ordene i hver setning kommer ut gjennom nesen etterpå nesen etterpå.
Kurt: Jøss, du kan snakka med nasen?
Espen: Jo, på et vis et vis.
Kurt: Det er jo fantastisk.
Espen: Mener du det du det?
Kurt: Dette opnar for nye fotballtaktiske og fotballtekniske moglegheiter. Fortsett med plasterbruken. Gå gjerne over til endå kraftigare plaster. Eg har ei god kjensle for dette prosjektet. Hald meg orientert.
Espen: OK OK. Vi snakkes vi snakkes.
Kurt: Ha det.
Espen: Ha det ha det.

Søndag 23. mars 2003 kl. 21.58

Marianne: Hei, det er Marianne. Hei, det er Marianne.
Kurt: Hei Marianne. Det er Kurt her, er Espen heime?
Marianne: Joda. Joda. Espen Espen! Espen Espen! Det er til deg. Det er til deg. Det er Kurt. Det er Kurt. Her kommer han. Her kommer han.
Espen: Hallo Kutta. Hallo Kutta.
Kurt: Hallo Espen. Korleis går det?
Espen: Joda, det suser. Joda, det suser. Bokstavelig talt. Bokstavelig talt.
Kurt: Plasteret er på plass?
Epen: Joda, døgnet rundt. Joda, døgnet rundt. Har fått tak i noe hesteplaster. Har fått tak i noe hesteplaster. Utrolig god heftevne. Utrolig god heftevne. I tillegg har det en kraft av en annen verden. I tillegg har det en kraft av en annen verden.
Kurt: Flott.
Espen: Nå kommer hele setningen to ganger, som du hører. Nå kommer hele setningen to ganger, som du hører. Først ut munnen, og så ut nesen. Først ut munnen, og så ut nesen. Det føles litt underlig, som om nesen har sitt eget liv. Det føles litt underlig, som om nesen har sitt eget liv. Rart. Rart. Men nå er hele familien med på prosjektet. Men nå er hele familien med på prosjektet. Det er ikke dumt skal jeg si deg, en får virkelig understreket saker og ting, og det oppstår ingen misforståelser. Det er ikke dumt skal jeg si deg, en får virkelig understreket saker og ting, og det oppstår ingen misforståelser. Alt blir bare klarere. Alt blir bare klarere. Det er positivt privat, på jobben og på fotballbanen, selvsagt. Det er positivt privat, på jobben og på fotballbanen, selvsagt.
Kurt: Kjempe! Nokon biverknader?
Espen: Vi måtte kutte ut suppe. Vi måtte kutte ut suppe. Det ble bare søl. Det ble bare søl. Det er jo etter hvert et visst trykk vi snakker om her. Det er jo etter hvert et visst trykk vi snakker om her. I løpet av tre sekunder var tallerkenen tom for suppe. I løpet av tre sekunder var tallerkenen tom for suppe. På den andre siden så slapp vi å kjøpe høytrykksspyler som vi hadde planlagt. På den andre siden så slapp vi å kjøpe høytrykksspyler som vi hadde planlagt.
Kurt: Du verda!
Espen: Men jeg vil egentlig ikke kalle det bivirkninger. Men jeg vil egentlig ikke kalle det bivirkninger. Jeg tror ikke det er noe som kan kalles bivirkninger. Jeg tror ikke det er noe som kan kalles bivirkninger. Det er mer som et signal om at en må jobbe mer i denne retningen. Det er mer som et signal om at en må jobbe mer i denne retningen. Det er mer som en veiledning, en ny kvalitet. Det er mer som en veiledning, en ny kvalitet. Det er snakk om å ta utfordringer, legge forholdene til rette og arbeide målbevisst. Det er snakk om å ta utfordringer, legge forholdene til rette og arbeide målbevisst. Det er slik man kan høste resultater. Det er slik man kan høste resultater. Som du sier Kurt: Dette gir mening. Som du sier Kurt: Dette gir mening.
Kurt: Du har den rette innstillinga, Espen. Du vil nå langt.
Espen: Det er godt å høre, Kurt. Det er godt å høre, Kurt. Jeg må innrømme at det kan være litt tøft når det blåser som verst. Jeg må innrømme at det kan være litt tøft når det blåser som verst. Men hvem er egentlig så interessert i suppe? Men hvem er egentlig så interessert i suppe?
Kurt: Ja, livet er meir enn suppe.
Espen: Ja, det var akkurat det jeg sa til Marianne. Ja, det var akkurat det jeg sa til Marianne. Marianne, livet er mer enn suppe. Marianne, livet er mer enn suppe. Apropos suppe – du er ikke interessert i en pent brukt tørketrommel? Apropos suppe – du er ikke interessert i en pent brukt tørketrommel?
Kurt: Jo, me treng eigentleg det.
Espen: Supert, vi trenger ikke vår lenger. Supert, vi trenger ikke vår lenger. Hvem trenger tørketrommel når en har hesteplaster? Hvem trenger tørketrommel når en har hesteplaster?
Kurt: Sant nok.
Espen: Jeg tar tørketrommelen med på neste trening. Jeg tar tørketrommelen med på neste trening.
Kurt: Fint.
Espen: Sees. Sees.
Kurt: Sjåast.

Tysdag 25. mars 2003 kl. 00.58

Espen: Espen. Espen.
Kurt: Espen, kva farge er det på hesteplasteret?
Espen: Kutta. Kutta. Det er litt seint. Det er litt seint.
Kurt: Espen, det er viktig. Det er ikkje seint. Det er viktigare enn seint, så slutt å syta, vakn opp.
Espen: Det er jo det som er i ferd med å skje. Det er jo det som er i ferd med å skje.
Kurt: Fint.
Espen: ....
Kurt: Ja.
Espen: ....
Kurt: Hallo! Fargen? Eg har ikkje heile natta på meg.
Espen: Ehh. Ehh. Ja. Ja. Sånn griserosa. Sånn griserosa.
Kurt: Det var det eg var redd for. Her må det jobbast. Me snakkast, Espen. Stol på meg.
Espen: Ehh. Ehh. Ja. Ja.

Onsdag 27. mars 2003 kl. 18.02

Espen: Espen. Espen.
Kurt: Kurt her. Det var det eg tenkte.
Espen: Høres bra ut. Høres bra ut. Sånn umiddelbart. Sånn umiddelbart.
Kurt: Griserosa er sjølvsagt ikkje den optimale fargen. Griserosa er ikkje den fargen ein bør ha på eit naseplaster om ein skal få maksimal utteljing.
Espen: Åh. Åh.
Kurt: Ja, ein skal ta fargane på alvor om ein skal koma nokon veg. Eg har jobba litt med problematikken ei stund. Fargar i høve til ulike aktivitetar og objekt. Du ser jo korleis dei herjar med fotballen vår. Gjev han alle slags fargar utan å tenkja, utan å stilla dei rette spørsmåla.
Espen: Sant nok. Sant nok.
Kurt: Ja, maken til hovudlaus virring skal ein leita lenge etter. Men Espen, til saka: Eg har utvikla den optimale fargen for naseplaster, og eg har ein liten boks til deg med farge som du kan påføra hesteplasteret før du limer det på nasen.
Espen: Kurt, fantastisk! Kurt, fantastisk!
Kurt: Skulle berre mangla, Espen. Det er då det minste eg kan gjera. Det er du som utfører den tøffaste jobben her. Eg kan koma over med fargen med ein gong, slik at du har noko klart til neste trening? Eg er sikker på at dette vesle bidraget vil forbetra situasjonen.
Espen: Supert, Kurt. Supert, Kurt. Men hvilken farge er det, da? Men hvilken farge er det, da?
Kurt: Det er ein type grå. Eg har samarbeidd litt med biologiprofessor Per Jakobsen ved Universitetet i Bergen, professor Håkan Sundberg ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved Universitetet i Bergen, professor Grete Smedal ved Kunsthøgskolen i Bergen, professor Gerd Tinglum og høgskolelektor Jan Henrik Wold ved Institutt for farge ved Kunsthøgskolen i Oslo. Me har kome fram til denne spesielle gråfargen. Me kallar han nashorngrå.
Espen: Neshorngrå. Neshorngrå. Høres riktig ut. Høres riktig ut.
Kurt: Det kan eg garantera.
Espen: Kjempe. Kjempe.
Kurt: Sjåast om 20 minutt.
Espen: Fint. Fint.

Laurdag 12. april 2003 kl. 19.52

Espen: Det er Espen. Det er Espen.
Kurt: Hallo Espen, det er Kurt.
Espen: Hallo Kutta. Hallo Kutta. Hvordan går det? Hvordan går det?
Kurt: Jo da, du veit det er ein del ting som skal prøvast ut, og det er ikkje alltid det går slik ein ynskjer. Her satsar ein liv og lemmer for å starta opp eit forskingsprosjekt på trampolinefotball, men er det nokon som vil vera med og støtta eit slikt banebrytande arbeid? Nei, kva er det for ei verd me lever i! Ein kan lura på om Sigbjørn Obstfelder hadde rett. Ja, ein kan lura – nei nei nei, nok sutring. Korleis er det med deg? Eg høyrer du framleis snakkar dobbelt.
Espen: Ja, det er fantastisk. Ja, det er fantastisk. Nesten ikke til å tro. Nesten ikke til å tro.
Kurt: Åh?
Espen: Det er to ting. Det er to ting. Det ene er at nå snakker jeg kun med nesen. Det ene er at nå snakker jeg kun med nesen. Når jeg snakker med deg nå, kommer all lyd ut nesen. Når jeg snakker med deg nå, kommer all lyd ut nesen.
Kurt: Jøss.
Espen: Det andre er at når jeg snakker, så snakker jeg egentlig ikke. Det andre er at når jeg snakker, så snakker jeg egentlig ikke. Jeg bare tenker det, så kommer ordene ut av nesen helt av seg selv. Jeg bare tenker det, så kommer ordene ut av nesen helt av seg selv. Jeg tror det fargeteoretiske arbeidet ditt var med på å sette fart i utviklingen. Jeg tror det fargeteoretiske arbeidet ditt var med på å sette fart i utviklingen.
Kurt: Fantastisk.
Espen: Ja, det føles merkelig, men du vet jo at det er kortere avstand mellom hjernen og nesen enn mellom hjernen og munnen. Ja, det føles merkelig, men du vet jo at det er kortere avstand mellom hjernen og nesen enn mellom hjernen og munnen. Kanskje det forklarer noe? Kanskje det forklarer noe?
Kurt: Ja, du seier noko der. Det forklårar nok mykje.
Espen: Tenker du på noe spesielt? Tenker du på noe spesielt?
Kurt: Ja, du veit eg har mange jarn i elden, stikk nasen borti mykje. Det du kjem med her, kan faktisk bli eit gjennombrot for mange av arbeida mine. Det er eit stort puslespel der ute, og det blir stadig fleire brikker. Brått er det to brikker som passar saman. Ting heng i hop. Nasen heng fast i hovudet, som er festa på halsen, som går ned til overkroppen, som igjen er festa til lår, kne og legger, som til slutt går ned i føtene. Espen, ein ting er i alle fall sikkert: Mottak! Mottak, demping, leggja ballen død: Me har gjort alt feil i over hundre år, og no kan me takka hesteplasteret for denne openberringa. Dette er garantert eit gjennombrot i dempingsforskinga. Kven skulle ha trudd det?
Espen: Ja, hvem skulle ha trodd det? Ja, hvem skulle ha trodd det?
Kurt: Espen, stå på, dette var gode nyhende. Eg trur eg må ta meg ein ny runde på trampolinen. Dette gav inspirasjon.
Espen: Godt å høre. Godt å høre. Jeg føler meg ganske inspirert selv for tiden. Jeg føler meg ganske inspirert selv for tiden. Det hender så mye, og det som hender, er viktige saker. Det hender så mye, og det som hender, er viktige saker. Jeg har tenkt litt på det du sa om å bringe mening ut i verden. Jeg har tenkt litt på det du sa om å bringe mening ut i verden. Jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke hvordan dette vil ende, men en ting er sikkert: Jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke hvordan dette vil ende, men en ting er sikkert: Dette er mening. Dette er mening. Dette er viktig. Dette er viktig. Dette vil millioner høste fruktene av en gang der fremme i fremtiden. Dette vil millioner høste fruktene av en gang der fremme i fremtiden.
Kurt: Godt sagt, Espen. Det er dette som er jobben vår her på denne planeten. Lærarjobben din og mine små kunstjobbar er greie nok, men det er dette som er den verkelege jobben! Det er her me kan gjera ein alvorleg innsats for verda. Hald kontakten, ring om det er noko nytt.
Espen: Den er god. Den er god.
Kurt: Snakkast.