Kurt Johannessen
Kule og Kule, 2001

En hvit kule i gips ligger på en plate satt inn i en sylinderformet "sokkel" i plexiglass. På den nedre delen av "sokkelen", den som bærer kula, er glasset farget, i den øvre delen, den som hegner om kula, er den transparent.

Sokkel er her satt i anførselstegn, for tradisjonelt skal en sokkel slutte der skulpturen begynner. Når den, som her, fortsetter forbi skulpturen/kula for å lukkes et stykke over denne, er den like mye en sylinder eller hylse som en sokkel. I tillegg har den en form som skiller den fra en tradisjonell sokkel: sirkulær og ikke firkantet eller rektangulær. Skillet mellom sokkel og skulptur blir derfor vanskelig å opprettholde, et ikke uvanlig fenomen i moderne skulptur. Mer naturlig vil det være å se det hele som ett verk i en enkel og harmonisk form, men der likevel én figur har forrang. Et lys plassert inne i sokkelens nedre del skaper en lysende sirkel under kula og viser den fram som verkets konsentrasjonspunkt.

Inne i sylinderen er en maskin som er styrt av en timer. Den dreier kula en gang rundt sin egen akse i løpet av det sideriske året den skal stå i rommet. Det er en dreining som ikke er synlig og som finner sted som 177 små forflytninger pr. døgn, dvs. ca. to millimeter i løpet av 24 timer. Timeren er justert via satelitt for å angi absolutt korrekt tid.

Hele sylinderen er plassert på en sirkulær plate, 120 cm. i diameter, og med følgende tekst:

Teksten er nødvendig for at vi skal oppleve kula som et objekt i bevegelse, og at den forener jorda som går rundt sin egen akse - gjennom gipskulas bevegelse - med jorda som går rundt sola - gjennom den tiden det tar for kula å foreta denne omdreiningen. Den forener døgnets og årets gang, der kula står på kula.

Et karakteristisk trekk ved mange av KJs performancer er bruken av det absurde som kunstnerisk virkemiddel. Det samme virkemiddel er også i bruk her, om enn ikke så åpent. Men det ligger åpenbart noe absurd, ikke bare i å skape en bevegelse som ikke kan ses, men også i alt det arbeid og all den spisskompetanse og avansert teknologi som er brukt for å skape noe som ingen kan se.

Likevel handler dette like mye om fascinasjon; av tid og rom, av vitenskapelig presisjon, som den vi er vitne til i Kule og Kule, og som kan skape en bevegelse som ikke kan fattes med det blotte øye like lite som vi kan sanse vår egen jordkules bevegelse rundt sola.

Også tidligere har KJ arbeidet med tid, uttrykt gjennom kuler, sirkler og sakte bevegelse, som i performancen Ogo fra 1993 der 18 snegler var lagt i sirkelform på gulvet. I sirkelens midte lå KJ og dreide kroppen i langsom bevegelse. Samme langsomme dreining i en sirkel gjentok han i performancen Sjuande ferd i 1999, nå med hodet på en pute av "gipsstøv" i sirkelens midte. To timer tok det for kroppen å fullføre en 360 graders dreining.

Den sakte bevegelse har vært et ofte brukt virkemiddel hos KJ for å gjøre oss tiden bevisst i hans verk. Men det har vært et kroppslig-visuelt virkemiddel der tidsdimensjonen har ligget implisitt i verket. Det er betrakteren som har måttet løfte det fram. Annerledes er det i All fra 2000 og i Kule og Kule. I de begge blir tiden bevisst tematisert, i All primært gjennom tekst, i Kule og Kule gjennom et samspill mellom tekst og form i et spill mellom masse, lys og transparens. Harmonisk form, skapt gjennom geomertisk orienterte former, gir skjønnhet til døgnets sykliske regelmessighet, en regelmessighet som her er løftet ut av sin selvfølgelighet som velkjente kjennsgjerninger og gjort til gjenstand for undring og refleksjon.

Dag Sveen