| Jorden fullfører sin reise rundt solen (et år) på litt over 365 dager, hvor en dag er den tid den bruker på å rotere rundt sin akse. Lengden på et år har antakelig forandret seg lite siden solen og dens tilhørende planeter ble til etter at en sky av interstellar masse kollapset, men den har ikke alltid vært på 365 dager. Dette er fordi lengden på en dag sakte øker med en hastighet av 1.4 tusendedels sekund per århundre etter som Jordens rotasjonshastighet sakte øker på grunn av påvirkningen fra solare og lunare tidevannsbølger. Den samme effekten gjør at avstanden til vår måne øker med en hastighet på 3.7 centimeter per år. Laserstrålene som har blitt kastet tilbake fra reflektorer som Apollo astronautene plasserte ut på Månen gjør at dette kan vites med nøyaktighet. Det må gå svært lang tid før 1.4 tusendedels sekund per århundre skal få særlig betydning - det er tross alt kun snakk om en endring på 14 sekunder i løpet av en million år - men hvis økningen har vært den samme siden Jorden ble til (hvilket sannsynligvis ikke er helt korrekt!), så vil forandringen i løpet av denne tiden ha vært på 18 timer. Dette gjør at et år er på omtrent 1500 tidlig-solsystem jord-dager istedet for de nåværende 365 jord-dager. For å beregne dette tar man utgangspunkt i at solsystemet er 4,600 milioner år gammelt, en beregning som er gjort ved radioaktiv aldersbestemmelse av stein-prøver fra Allende-meteoritten, den eldst kjente substansen i solsystemet. Steiner fra høylands regioner på Månen er bare litt yngre enn dette. Kollapset av interstellar masse som på denne tid dannet solen og planetene kan godt ha blitt utløst av sjokk-bølgene fra eksplosjonen av en tidligere, mer massiv stjerne som ble til kanskje 10 millioner år før solen. Beregninger antyder nemlig at en sky med masse nok til kun å forme solen ikke kan ha vært ustabil nok til å eksplodere av seg selv. Dannelsen av Jorden og andre planeter rundt den unge solen må ha funnet sted over en periode på kanskje en million år. Støv- og is-partikler samlet seg til mindre legemer som senere kolliderte og dannet større legemer, som igjen samlet seg til planeter. Noen av kollisjonene i de siste fasene av denne prosessen kan ha foregått i svært stor målestokk. Den for tiden mest utbredte teorien når det gjelder formasjonen av jord-måne systemet er at den er resultatet av en kollisjon mellom et legeme på størrelse med Mars og proto-Jorden. Dette ga en omfattende smelting av substansen og den endelig dannelsen av et system hvor et legeme (Månen) har mye mindre tetthet enn den andre (Jorden), som inneholder det jernholdige kjerne materialet fra begge proto-objekter (Giant Impact teorien). Kraterne på overflatene av Månen, Merkur, Mars og legemer i enkelte andre, mindre sol-systemer illustrerer sluttfasene av planet dannelsen, men Jorden har en så aktiv overflate, med størknede plater som beveger seg rundt på sin tykt-flytende overflate, at tilsvarende ikke finnes her. De kraterne som er synlige er relativt nye - meteor krateret i Arizona er for eksempel bare 50 000 år gammelt. Etter smeltefasen må Jorden raskt ha mistet enhver opprinnelig atmosfære av hydrogen og helium, og istedet utviklet en sekundær atmosfære fra vulkaniske effekter og utgassing, med vanndamp, karbondioksyd, nitrogen og argon. Gjennom dannelsen av karbonholdige steiner og påvirkningen fra planteliv må denne sekundære atmosfæren gradvis ha blitt til den nåværende nitrogen/oksygen blandingen. Jorden har en priveligert posisjon i solsystemet hvor dens overflatetemperatur tillater flytende vann. Hvis Jorden var lengre ute eller lengre inne i systemet ville dette ikke vært tilfelle, slik at lengden på Jordens år - direkte relatert til avstanden til solen - er nært knyttet til nærværet av liv på overflaten. Selve grunnlaget for denne utstillingen, nemlig årets gang, er dermed nøye forbundet med det faktum at vi er her med muligheten til å reflektere over dette. |