I guess you had to be there

På engelsk har man en setning som godt kan brukes i denne sammenhengen: ”I guess you had to be there”. Dette blir gjerne sagt når noen, og ofte jeg når min fortellerglede tar overhånd, forsøksvis gjenforteller en hendelse, men som ved fortellingens slutt innser dens utilstrekkelighet. Språkets utilstrekkelighet blir synliggjort for meg, og jeg begynner denne teksten med dette innspillet for allerede i utgangspunktet nesten å resignere. Grunnen til at jeg fortsette å skrive en mindre vellykket gjenfortelling, er fordi jeg vil åpne opp for en diskusjon om hva som egentlig skjedde på denne internasjonale performancefestivalen. ”I guess you had to be there” kan også brukes for å vise usynlige sammenhenger mellom mennesker. Når to mennesker har opplevd det samme er en slik setning overflødig, de har begge vært tilstede. Og selv om opplevelsene er to helt forskjellige så er disse to menneskene deltakere i situasjonen; uten den ene ville den andre ha oppfattet situasjonen annerledes.
Ved å oppholde seg på et sted, å agere i et landskap og ved å delta som publikum på en performancefestival på et sted som Lygra skjer noe som kan beskrives med Fernando Ortizs begrep ’transculturation’. Transculturation ble lansert som begrep allerede i 1947, og kan i økende grad beskrive vår egen samtid, men også kunsten. Det er en optimistisk beskrivelse av resultatet av globale fenomener. Kulturer som er i kontakt vil på en eller annen måte alltid være i konflikt med hverandre på grunn av deres ulikheter. Allikevel er det uunngåelig at kulturer kommer nærmere og nærmere som et resultat av økt kommunikasjon og bevegelse, og dette skaper nye former for kontaktflater. Disse kontaktflatene vil altså skape konflikt, men Ortiz mente at mennesket alltid vil bidra til en løsning på slike konflikter på sikt. I kunsten vil jeg si at disse kontaktflatene bare kan ansees som produktive. De resulterer sjelden i krig eller annen fysisk konflikt, som kan være tilfellet ellers i samfunnet. Konflikten i kunsten kan i verste fall bety at representanter for ett syn ignorerer andres syn, i beste fall, noe som oftest er tilfellet, skaper konflikten nye former for kunst, et nytt publikum, nye former for diskusjoner og enda en utvidelse av kunstfeltet.
På denne måten har en performancefestival som ”Mellom himmel og hav”, som også er et resultat av økt kommunikasjon og bevegelse, flere funksjoner. Det skapes kontaktflater mellom kunstner og landskap, samtid og historie, sentrum og periferi, og sist men ikke minst mellom verk og publikum. I disse kontaktflatene vil det da også ligge en del konflikter. Noen er løst tidligere andre steder, mens noen ble for meg løst på Lygra.

Mennesker setter spor etter seg. Ved å oppholde seg i et landskap, vil landskapet fortone seg annerledes for den neste som ankommer. Spørsmålet som oppstår er hvilken grunn kunstnerne i denne festivalen tråkket på. Lygra er en av de få gjenværende lyngheiene i Europa. Et kulturlandskap som har strekt seg langs hele den europeiske vestkysten så langt ned som Portugal, men som nå er tilgrodd av skog de fleste steder. Dette er altså en av de siste lyngheiene i Europa. I dag har bruken av landskapet som funksjon å bevare dette kulturlandskapet ikke å brødfø de som bor der. Måten kunstnerne har nærmet seg dette historiske faktum er nesten ikke tilstede i verkene, men så er man heller ikke programforpliktet som kunstner til å ta opp i seg et steds helhetlige historie for å arbeide i det.
Den som kommer nærmest i å arbeide med et av konfliktområdene som oppstår i ”Mellom himmel og hav” som et resultat av at festivalen er på Lygra er tyske Karen Kipphoffs verk. Halvveis gjennom den første vandringen langs Lygras stier blir vi overrumplet av kunstneren som har tatt på seg en rolle som urban kvinne berøvet sine vante omgivelser. Hun bærer på en sort skulderveske og paraply og er kledd i en sort trechcoat-lignende jakke. Kvinnen slår løs med paraplyen på et mangefarget langhåret teppe, som ligger i et bregnekratt, mens hun mellom slagene sier ting som ”There you are!” og ”I told you not to come here!”. For meg reflektere denne aksjonen min egen motvilje mot å bevege meg ut i naturen, men nå er jeg på underlig vis lokket hit av min egen kunstinteresse. Og siden verket ikke har fått noen tittel i programmet så tar jeg meg den frihet til å tolke denne opplevelsen i forhold til meg selv.
Festivalen varte i én dag, den 27. august 2005, som for årstiden å regne var en regntung og kald dag. Opplevelsen ble heldigvis ikke avbrutt av regn, det konsentrerte seg i den lange lunsjtimen da det sto i bakken. Før lunsj var det lagt opp til vandring langs en sti på to og en halv kilometer. Denne vandringen ble begynt av en leken performance som ble kalt ”Froggy Goes to Heaven” av den norsk-dansk-kanadiske gruppen Fire Birds. De har tidligere arbeidet mest i urbane rom, men tok utfordringen med å lage et verk til Lygra bokstavelig talt på strak arm. Vi ble møtt av to mennesker som ved å henge i de bladløse trærne understrekte vinden som farer over Lygra. Publikum ble så ledet nedover stien av en hoppende og syngende performancegruppe, og ble avsluttet av at publikum på rekke og rad defilerte gjennom en menneskeskapt port. Denne gruppen hører nok hjemme i byrommet først og fremst, men verket fungerte som en myk inngang til festivalen. Den senket barrieren publikum kan ha hatt til et i utgangspunktet komplisert kunstnerisk uttrykk ved at man flere ganger ble lurt til å le og smile litt.
Når man allikevel er lokket ut i det fri er den kroppslige opplevelsen også blitt en del av festivalen, så når norske Kurt Johannessen i hans ”Blu 8” trer sakte ut i vannet barbeint ikledd dress så kjente jeg frysningene rase langs ryggen. Det må ha vært kaldt selv om plassen det skjedde på kalles Badeplassen og kalenderen sier august. Etter å ha gått ut i vannet så langt at vannet sto til over knærne snudde han seg sakte mot publikum som fornøyd sto igjen på land. Sakte begynte han å vaske ansiktet i vannet med hendene, og etter hvert farget vannet av. Eller var det himmelen som speilte seg også i hans ansikt slik som i vannoverflaten? Det er ikke godt å si, men magisk var det.
Nærmest planlagt for å la publikum få varmen tilbake i kroppen etter ”Blu 8” måtte vi gå langt til Ytre Lygra for på en topp å treffe en delvis inkluderende performance. Robert Alda, som er polsk men som har bodd i Norge i en årrekke, viste utvalgte publikummere innholdet i en hvit kasse laget av legoklosser. Etter å ha blitt vist landskapet og havet rundt høydedraget vi sto på, fikk publikummeren se det hemmelige innholdet. Jeg fikk ikke selv se, så for meg er det like skjult som for deg som leser denne teksten. Noe jeg derimot fikk se var Boris Nieslonys uannonserte performance inne i et uthus på vei fra det ene til det andre, som et lite mal apropos til de villsauene og kuene vi trasket mellom på vår vandring. Langt der inne hørte vi brekingen til en sau, og siden min omgang med slikt landskap er ganske begrenset tenkte jeg at dette var da helt naturlig. En av mine vandrervenner derimot mente at denne sauen var stengt inne mot sin vilje og åpnet døren. Stor var vår overraskelse da det var en kunstner som sto for det naturtro ropet, på kne bøyd over et tent stearinlys. Som en avslutning til denne første sløyfen gikk vi nesten helt tilbake til vårt utgangspunkt på Lyngheisenteret for å få med oss finske Irma Optimists performance. Igjen ble i hvert fall mitt smil lokket fram. Midt i denne performancen fikk vi en høylytt oppramsing av elektriske apparater og innretninger, og det hele ble avsluttet av en repeterende vandring frem og tilbake over en kort strekning mens hun bar på et flagg med et uendelighetstegn, ∞, på til tonene av en marsj vi alle har hørt før. Flagget ble plantet resolutt i marken ved marsjens slutt, men spør meg ikke om hvilken marsj det var. ”I guess you had to be there”.
Som en del av festivalen var det lagt inn en lengre lunsjpause med servering av lokal villsausuppe. Dette skapte en kontaktflate mellom publikummere veldig lik den man opplever på reise, å være i et rom fullt av fremmede man må forholde seg til. Også kunstnerne som deltok på festivalen er kjent med denne sosiale formen, og det er på bakgrunn av slike situasjoner de er invitert inn av arrangørene. Kunstnere, og kanskje spesielt performancekunstnere, forholder seg alltid til nye steder og blir reisende i sitt yrke. De tre lokale kunstnerne som arrangerte ”Mellom himmel og hav” reflekterer en slik virkelighet ved at de inviterte inn de andre kunstnerne på bakgrunn av tidligere samarbeid og møter.
Nærmest som en speiling av denne kunstverdenen og vår lunsjopplevelse, der det var kamp om å få servert suppe i tide, fikk vi etter lunsj oppleve verket ”Kollega - konkurrent” av norske Ingunn Wright og Rita Marhaug. På samme måte som vi vet det var kaldt i vannet for Johannessen, må dette ha gjort vondt. Fra bak et høydedrag rett på utsiden av Lyngheiseteret hører vi kunstnerne rope på hverandre. Etter hvert kommer de til syne på åskammen. Det er med tydelig glede de omfavner hverandre, og omfavnelsen går over i å bli en pinlig lang klem som igjen utvikler seg til en brytekamp. Brytekampen blir heftigere og heftigere og kunstnerne faller overende, og i en brytende, rullende, slåssende bevegelse kommer de mot oss ned bakken. De ender i en vanndam, men lar seg ikke avspore og fortsetter. Når de løser seg opp begir de seg opp bakken igjen. Igjen hører vi deres lengtende rop på hverandre bak åskammen, som blir avbrutt av noe vi bare kan anta å være enda en kamp.
Slik som Wright og Marhaug lar oss tro at de gjentar sin aksjon, gjentar publikum sin tur innover Lygra på nytt. Tilbake på Badeplassen møter vi den polske Artur Tajber. Det elementet som står sterkest i mitt minne er hans avslutning som går under jorden, bokstavelig talt. Siden vi fysisk beveger oss fra verk til verk vil man automatisk sammenligne det sist sette med det neste. Etter Tajber er det fint lite å se. Derimot er opplevelsen av neste verk monumental i sin enkelhet. Når vi beveger oss gjennom lyngheiene hører vi noen som roper, som resiterer en tekst man tror man drar kjensel på, men den er ugjennomtrengelig framført på tysk. Det er den tyske kunstneren Boris Nieslonys verk ”Fiu, Fiu” vi hører. Hoder snur seg i alle retninger for å finne ut hvor lyden kommer fra og vi ender alle opp med å stå og se på et stort teppe av lysegrønne bregner som brer seg ut framfor oss. Der bregnene slutter tar den bakerforliggende barskogen over det visuelle inntrykket og helt øverst i mitt bilde ser jeg en truende mørkegrå himmel. Det er noe religiøst over opplevelsen, samtidig som jeg føler at noen peker på meg. Det er som om det er den store tunge fingeren som dukker opp i introen til hver episode av Monty Python’s Flying Circus som peker på oss alle sammen. Fra å se på dette grønngrå skuet beveget vi oss bak bregneteppet og inn i barskogen. Der møtte vi en innadvendt Sandra Johnston, som kom reisende til oss fra Nord Irland. Hun brettet en rød, tynn regnjakke over hodet, og med armene gjennom ermene tråkket hun raskt framover mens jakken laget en skarp blafrende lyd i det hun beveget armene raskt fra hverandre. Jeg trakk meg bakover, bare avbrutt av spisse grener som gjorde det vanskelig å flytte seg. Disse grenene påvirket også Johnston som gikk sakte med lukkede øyne mellom trærne, hang seg fast og viklet seg løs flere ganger, og avsluttet sin performance sammenrullet rundt foten av et tre. Fra denne veldig kroppslige opplevelsen fikk vi en helt annen opplevelse på en steinalderboplass på Ytre Lygra av britiske Brian Catling. Vi ble presentert for en rollefigur som for meg bare kan beskrives som en mislykket magiker. Magikeren prøvde å overtale oss i sine bevegelser om at hans trekkoppfugl var ekte, og at den aldeles ikke var en defekt konstruksjon i tre. Den høye trollmannen beveget seg lenge bak en strek markert i bakken, men plutselig krysset han den og nærmest kom ut av fiksjonen og inn i vår virkelighet for å enda en gang insistere på at hans rekvisitter var ekte. Det ble et så klart skille at de to små guttene som satt nærme dette skillet reiste seg raskt og rygget tilbake ut i landskapet. Magien var med ett brutt, men helt til slutt i denne vandringen gjennom både kulturlandskap og kunstneriske uttrykk fikk vi restituert magien i festivalens siste verk av den finske Roi Vaara. Midt blant beitende kuer og enda mer lynghei fikk vi se en skapning på en høyde til venstre for stien vi ferdes på. Sakte gikk det opp for meg at det jeg så var en mann innpakket i sorte ballonger, og at disse var ballonger på flukt. En etter en ble de skåret løs fra mannens plagg og fløy sakte ut over havet, og befant seg midt i festivalens tittel; mellom himmel og hav. Som en avslutning på en dags performancefestival var dette en verdig slutt. Uten friksjon, og med en selvfølgelighet, svevde de av gårde slik publikum selv var i ferd med å gjøre. Hver til sitt.
Et annet bilde denne siste perfomancen kan framprovosere er hvordan kunsten hele tiden svever. Jeg nærmer meg ”Mellom himmel og hav” ut til Lygra fra et slags kunstsentrum, Bergen sentrum. Plutselig er det som om verden er kommet hit, og ikke til en institusjon i sentrum. Her finner vi internasjonalt anerkjente kunstnere samlet sammen fra et nettverk som sjenerøst blir delt med publikum, og beviser at kunstens sentrum kan være hvor som helst. For selv om kunstens verden hele tiden sirkler rundt et skiftende antall geografisk plasserte urbane strøk, ser vi med denne festivalen at dette sentrum like gjerne kan være på landet et sted, om enn for en kort stund. Ikke noe revolusjonerende i seg, men denne festivalen er med på å representere en løsning på en av kunstens evig tilbakevendende konflikter, konflikten mellom sentrum og periferi. I guess you had to be there.

For mer informasjon om Anne Szefer Karlsen: www.szefer.net