JOHANNESSENS IMPULSER – ELLER SAMMENHENGEN MELLOM DET AT KURT JOHANNESSEN NIKKET BALLEN RETT I KLYPENE TIL MÅLMANNEN PÅ MINDEBANEN 15. MARS 1995, OG DEN ØKENDE INTERESSEN HAN FIKK FOR ASTRONOMI I ÅRENE ETTERPÅ

Øystein Hauge


Undringen er utgangspunktet. Tror du på tilfeldighetens spill? Eller på flaks, opplevde synkronismer og manifestasjoner? For Kurt Johannessen er alle sammentreff nær beslektet med mirakler. Begge kategorier representerer et mysterium som forandrer vår virkelighet i større eller mindre grad. Vi lever nok i det ordinære, men husk: Det ordinære stiger frem fra og hviler på et fundament av det ekstraordinære. Ånd og materie, sjel og personlighet, det usedvanlige og det dagligdagse, magi, arbeid og lek er alle aspekter av en virkelighet, en ustoppelig strøm av energi og begivenheter i en tilværelse som er grunnleggende helhetlig.

I flere bøker forsøker sosiologen Peter L. Berger å vise hvordan opprinnelig religiøse temaer lever videre i sekulære former og strukturerer nye mytisk-symbolske konstruksjoner. Mennesket er på en merkelig måte “ute av balanse med seg selv”, hevder Berger. Dette viser seg både i menneskets forhold til sin egen kropp og til verden. Fordi vi alle er “ufullstendig programmert” klarer vi aldri å finne hvile i oss selv. En menneskeverden må konstrueres, på nytt og på nytt. Denne verden er selvfølgelig kulturen.1 Vi tar den for gitt, mens den i virkeligheten er den skrøpeligste av alle verdener på planeten. Det er derfor vi trenger fagfolk til å holde den ved like, koble den ut og starte den på nytt. Alt til sin tid. Og det er her kunstneren kommer inn. Kunstneren er en vaktmester med en fotball i verktøykassen, eller en stjernenøkkel.

Avantgardisten under Beitelen
I toppen av et tre sitter en performancekunstner. En mann med en penn i munnen går rundt treet i en sirkel. Samtidig som mannen går rundt treet, snur kunstneren seg sånn at han alltid har ansiktet vendt mot mannen.

Spørsmålet er: Når mannen har gått én gang rundt treet, har han da også gått én gang rundt kunstneren?

La oss si at kunstneren heter Kurt Johannessen og jeg er mannen med pennen. Vi gikk noen runder sammen, Kurt og jeg, våren og sommeren 2006. Kurt fabulerte, jeg formulerte. Kurt pustet inn, jeg pustet ut. Kurt pratet og fantaserte, jeg forsøkte å forenkle, få Kurts sofismer ned på papiret og overlate hans kreative feilslutninger til andres vurdering og bedømmelse. Vi var som mythos og logos, sangen og skriften, poesien og prosaen. En ujevn kamp. Mythos hadde hele tiden overtaket. Det var som om selve saken “stakk av” hver gang jeg forsøkte å fange den på papiret. Ordene pilte hit og dit og kom på avveie. Den logiske kjeden gikk i stykker. Teksten måtte bygges i brudd.

Jeg tror likevel jeg fikk med meg det meste. Om oppveksten på Dale, omgitt av bratte fjell som i guttens fantasi hele tiden truet med å falle ned mens han spiste frokost. Aldri under middagen eller ved kveldsmaten. Alltid ved daggry. Når søvnen fremdeles satt i kroppen og brokker av truende drømmefragmenter lurte bak øyelokkene.

Et menneskes livsløp har sine høydepunkter og sine vendepunkter, sine “epifanier” hvor makter eller krefter utenfor en selv slår inn i hverdagen og forandrer den for alltid. Kanskje var det nettopp Beitelen, denne skarpskårne fjelltoppen som tronet over familien Johannessens hus i Dale som utløste intrigen i Kurts kunstnerliv?

En dag, da han satt alene ved frokostbordet, fikk han plutselig det innfallet at han ville forsikre seg om at den truende fjellveggen var i balanse. Egentlig var han sikker. All den tid den ikke hadde rast ut for lenge siden tenkte gutten at fjellet måtte være betraktelig tyngre på baksiden. Som en nedsunken saccosekk. Men han tok feil. Fryktelig feil. Beitelen var like nådeløs bratt på alle kanter. Dermed ble naturen og landskapet til noe mer enn bare en synlig form for den unge Kurt. Det begynte å vokse i alle retninger. Inn i himmelen og ned i jordklodens magma og inn i den voksne kunstnerens livsløp, hans tarmer og blodårer. Det ble en opplevelse av frykt og beven, men også glede. For etter det første sjokket kom den gryende vissheten om at han var i stand til å gi denne livsintensiteten form.

Historien kunne fortsette. Han fortalte om studietiden ved Vestlandets Kunstakademi tidlig på 80-tallet, hvor han begynte forsiktig, mediespesifikt og verkstedsbasert med grafikk, men gradvis tok skrittet over i det vage “mellomrommet mellom mediene” hvor han eksperimenterte med installasjoner, artist’s books og performance. I 1984 debuterte han på Høstutstillingen med et av sine (den gang) så karakteristiske “jordverk” – en dramatisk og utagerende enakter hvor mørke og lys, jord og pust utgjorde de viktigste rekvisittene. Omtrent på samme tid kom Jordboka, en samling “jordlyder” nedtegnet med blyant i Kurt Johannessens egen stenografi.

Det var nå, inspirert av avantgardister som Yves Klein, Joseph Beuys, Robert Fripp og Brian Eno, Kurt Johannessen tok til med å rendyrke kunstutrykket som en bevissthetsprosess mer enn et objekt. Ved hjelp av raffinerte eksperimentelle metoder, hvor “varigheten” ble en viktig målestokk, utvidet han kunstens handlings-område til å omfatte et mangfold av operasjoner. I 1985, i en performance i krypten i St. Pauls kirke i Bergen, steg han opp på en stol, vrinsket som en hingst i brunst og kastet seg ut i den tomme luft! Kurt Johannessen følte seg ikke lenger bundet til jorden og materien. Tyngdekraften var opphevet. Han kunne begynne å tegne usynlige sirkler med hodet like over en ørken eller en isbre eller i en skog om natten.

Jeg så ned i notatblokken. Metaforer, symboler og allegorier myldret rundt på papiret. Side etter side var fylt med skisseaktige sinnbilder (jord, vann, måne…) og kunsthistoriske kryssreferanser (religion, rite, gestus, performance…), steder (naturen, bygden, byen...) og tider (romantikk, modernisme, postmodernisme...). Hvordan kartlegge alt dette? Hvordan gi leseren et noenlunde dekkende bilde av Kurt Johannessens kunstneriske program, hans strategier og visjoner? Å utlegge Kurt Johannessens originale idéverden fra A til Å vil være å lukke ham inne, binde en av våre mest uforutsigbare multikunstnere til et program som, sannsynligvis, vil fortsette å utfordre den rådende
orden både på kunstfeltet og i den mer rettvinklete delen av kulturen. Likevel: Den Kurt Johannessen dette skal handle om, må nødvendigvis være en Kurt i et tekstrom, en figur i en samtidskunsthistorie så gjennomlyst av kritikk og medieomtale at alle forsøk på flukt nærmest blir umulig. Men genreforventningene skal ikke få det siste ordet. Vel så viktig blir fortellingen om Kurt Johannessen i et kunstrom, beretningen om en illusjonist i et felt av hendelser hvor kryssreferansene, sprangene og diskontinuiteten faller mer naturlig enn et lineært forløp.

Mellom magi og melankoli
To kjente bilder fra renessansen får her tjene som bakteppe for Kurt Johannessens kunstneriske mentalitet. Botticellis maleri Primavera (1477–78) og Dürers kobberstikk Melencolia I (1514). I en artikkel om Botticellis mytologier fra 1948 går E.H. Gombrich langt i å lese Primavera i forhold til epokens magisk-religiøse kosmologi. Sentralt i analysen står et brev fra renessansehumanisten Ficino hvor ulike former av “verdensfiguren” berømmes for dens gunstige innflytelse på betrakteren. Verdensfiguren er en av kunsthistoriens uløste gåter. Sannsynligvis dreier det seg om store vegg- eller takmalerier basert på magiske arrangementer av “himmelbilder” som Sol, Jupiter og Venus. Riktig utført, med kunnskap og dyktighet (Saturn og Mars måtte unngås!), kunne kunstneren kontrollere innflytelsen fra stjernene, som igjen ville komme publikum til gode i form av sterk helse og sunn moral.2 I Primavera kan vi se renessansens naturlige magi i visuell form, et bilde av verden som er ordnet slik at det bare overfører sunne, foryngende og “antisaturniske” energier til tilskueren.

Dürers kobberstikk representerer en annen form for magi, en “ekte kunstig magi” (Yates) knyttet til matematikk og naturfilosofi, pytagoreisk tallsymbolikk og kompliserte astrologiske beregninger, geometri og Saturn. Her blir noe som ser ut til å være anvendt vitenskap, basert på kunnskap om ekte matematikk, tatt med i renessansemagikerens utstyrskiste. “Melencolia sitter foran et uferdig byggverk, omgitt av redskap for skapende virksomhet, men hun dveler ved den triste mørke følelsen av ikke å ha fullført noe. Vingene er ikke utfoldet.” skriver filosofen Kjersti Bale om dette bildet i avhandlingen Melankoli som litterær konfigurasjon.3 Bildets melankoliker er et geni som befinner seg ved den første etappen i en oppadstigende bevegelse. I sine etterlatte notater skriver Dürer at det finnes falskhet i vår erkjennelse, og at mørket er så dypt nedfelt i oss at vi feiler selv når vi søker etter viten. Dette kunne vært billedteksten under Melencolia I.

Å plassere Kurt Johannessen i en renessansetradisjon kan slå i mange retninger. Klassiske filosofiske problemer er standhaftige. Det er aldri for sent å revitalisere tankeinnholdet i gamle tradisjoner. I en kultur som vår, hvor det tilsynelatende hersker en overveldende enighet om at tilværelsen er uoversiktlig, oppsplittet og full av motstridende mål og verdier, etterlyses et dypere helhetsprinsipp i og bak den sansbare virkeligheten. Da er det fristende å søke tilflukt i en fortid hvor kosmos var besjelet og utvalgte mennesker kunne gripe inn i naturens gang og styre dens iboende krefter og energier. Kurt Johannessens strategi er en annen enn flukten. Som utøver er han en
samtidskunstner med et kritisk oppdrag, nemlig å
overstige splittelsen mellom intuisjon og logikk, natur og menneske. Et “mission impossible” som han løser mot alle odds. Forestillingene hans lykkes fordi de bringer til live visualiteten i et felt som definitivt er i ferd med å forsvinne – en magisk impuls mot verden.

“EVERYTHING IS THE SAME IT JUST LOOKS DIFFERENT /
EVERYTHING IS DIFFERENT IT JUST LOOKS THE SAME”

Inne i et av Johannessens nye arbeider, en speilkorridor hvor ordene omslutter oss i en uendelig repeterende rekke, får kunstnerens oppdrag en konkret og synlig form. Alt hviler på sanseerfaringens premisser. Budskapet fornemmes mer enn det leses. Bevegelsen går fra det indre til det ytre til det indre… i en uendelig loop. Drømmeaktig, tomt, men likevel med plass til alt. Det er bare å slå ut vingene.

“Under construction”
I randområdene av alle vitenskaper befinner det seg en og annen uregjerlig nomadisk karakter med kunstneriske tilbøyeligheter. Noen tillegger dem stor vekt når vitenskapens revolusjoner skal forklares. Det er kanskje å overdrive. Men det er mer enn sannsynlig at uten dem ville mange dype innsikter vært utenke-lige. Mot denne bakgrunnen blir Kurt Johannessen en grubler, en tenkende kunstner, en pictor doctus som lykkes i å lage poengtert tankekunst på basis av nokså skrøpelige ideer.

Kunsthistorikeren Dag Sveen anvender en type struktureringsteori på Kurt Johannessens mangfoldige produksjon. Ved å betone slående former som sirkelen og kulen – først som konstruktive strukturer tidlig i karrieren (et godt eksempel er The Second Air 2 fra 1988), siden som dekonstruerte og rekonstruerte “kosmiske” handlinger i verk som Søvn (1997), Dweeh (1999) og Utan tittel (1999) – får Kurt Johannessens verden både retninger og rammer.4 Retningen er vertikal, jordnær og himmelvendt (som i Zeth 1 og 2 fra 1993/97), rammene er horisontale, innadvendte og distanserte (som i Tolvte samtale fra 2002). Av og til forenes det konsentrerte med det ekspressive. Et godt eksempel fra Dag Sveens gjennomgang er verket Hovud med åpne auge (1994). Her satt Kurt Johannessen i strandkanten ved Lista fyr, delvis nedgravd i en røys med stein og skuet ut over havet. Rundt hodet hadde han festet et plastrør fylt med vann og levende fisk. Røret dekket øynene som en absurd brille hvor naturen ble både nær og fjern, fokusert og forvrengt, på samme tid.

Men Kurt Johannessens univers er ikke bare geometrisk, det er i høyeste grad også antropologisk i betydningen subjektivt, kroppslig og spekulativt. Den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty skjelner i Phenomenology of Perception nettopp mellom et “geometrisk rom” og et “antropologisk rom”.5 Det geometriske rommet er lett å kjenne igjen. Her beveger vi oss i en stabil konfigurasjon av elementer, et oversiktlig sett av nærmest universelle regler. Det antropologiske rommet er annerledes. Her er det kroppen som bestemmer. En kropp definert ut i fra dens oppgaver, situasjoner og utførte handlinger, en kropp som betinger rommet og tiden, eller som Merleau-Ponty uttrykker det: “En kropp som bebor rommet og tiden”. Relatert til den performative kunstscenen kan vi si at betrakteren ikke lenger står foran et objekt, men at han lar seg omslutte av selve meningsprosessen eller symbolproduksjonen – verket “under construction”.

Den todelte performancen Kviskring og Stille som først ble fremført synkront i 1998 i Bergen Kunstforening står nå i ettertid frem som et av hans nøkkelverk. Dette var første gang Kurt Johannessen kun sto for manus og regi, mens andre utførte handlingene. Rundt 300 barn deltok i Kviskring mens 35 eldre og gamle var aktører i Stille. Barna fikk på forhånd i oppgave å tenke på noe de mente var viktig. I en liten uke lå mellom seks og ni av dem på ryggen, noen i 10 minutter andre en hel time, i en av kunstforeningens store saler og hvisket sine personlige tankekorn opp gjennom kantarellaktige store traktformer av papir. I salen ved siden av hadde kunstneren plassert fem tonn med is fra Jostedalsbreen. De gamle gikk rundt det smeltende isfjellet mens de leste stille fra bøker med hvite omslag.

“Stykket trenger vel ingen nærmere forklaring. Det var sitt eget bilde som alle kunne se handlet om alder og menneskelige kvaliteter,” svarte Kurt Johannessen da jeg ba om en dypere begrunnelse i et intervju jeg gjorde med ham for det svenske kunsttidsskriftet Paletten året etterpå.6 Sant nok. Innholdet var åpenbart knyttet til aldringens psykologi, fra tidlig skolealders initiativ og overskudd til et mer sårbart livsavsnitt hvor livserfaring og fordypning hele tiden trues av fysisk nedbrytning. Men dette er bare ord, ikke selve uttrykket. Kviskring og Stille erindres definitivt som noe mer enn ord. For denne betrakteren midt i livet, der og da, ble det en slags aktiv erfaring, et eksperiment som markerte en forskjell, en opplevelse som i teorien verken lar seg forstå eller forklare fullt ut. Denne veltempererte dobbeltperformancen henvendte seg både til spirituelle og eksistensielle aspekter som ligger innbakt i menneskers ulike livsprosjekter. For min egen del virket det som om Kurt Johannesen med dette verket forsøkte å fange inn det som jeg praktisk tror på, uten å gå veien om metafysiske og teologiske argumenter. Å være menneske i dag er i stor grad et selvinitiert prosjekt, sjelden en ferdig løsning innpakket i en normativ kontekst.

En installasjon på Hordaland Kunstsenter i 2004, Åpne auge og lukka auge, tok utgangspunkt i Kurt Johannessens lett hypnotiske fortelling med samme navn. Igjen ble betrakteren trukket inn i en uendelig historie hvor ordene ble stokket umerkelig fra side til side og hvor slutten sydde seg sømløst inn i begynnelsen: “Slik var det. Slik er det. Når lukka du augene sist?” En behagelig fortellerstemme masserte tankene dine mens du flakket rundt i galleriet og betraktet et titalls røde lysrektangler gjennom spesialbriller som gjorde alle konturer uklare. En speilvegg, strategisk plassert midt inne i installasjonen sendte ditt eget skyggebilde tilbake til det røde lyset. Bildet fanget. Ordene i de skjulte høyttalerne låste deg fast: Bilda vert meir komplekse og meir verkelege. Framleis uklåre, men du kan tyde dei. Slik var det. Slik er det.

Nok et interaktivt eksperiment. En undersøkende bruk av språket som virkemiddel. En tekst arrangert som et rom som lokker betrakteren inn i verket. Som bokstavelig talt handler om det å henge i språket. Om ordets funksjon som speil og lys. Om å fornemme nyanser eller en orden av en særlig subtil karakter. Kort sagt et spekulativt eksperiment uten støtte i påviselige fakta, men like fullt fornuftig i enhver
subjektiv forstand av ordet.

En lekende dåre
Med all sin skepsis til streng intellektuell analyse er Kurt Johannessen tross alt ikke helt uten forbindelser til filosofisk refleksjon. På en turné i Japan i 1996 ble han umiddelbart tiltrukket av “den rause tomheten” i zenbuddhistisk hagearkitektur. Zen er som kjent praktisk livskunst. En spiritualitet som legger stor vekt på å vende tilbake til menneskets opprinnelige natur og til virkeligheten i dens “slikhet”. Zen er årvåkent nærvær. Kurt Johannessen opplevde sand- og steinhagene i Kyoto som optimale uttrykk for denne holdningen. Hager med utvalgte steinblokker lagt i asymmetriske rektangler av raket sand. Førsteinntrykket er gjerne uberørt natur eller ville strender, men etter hvert begynner man gjerne å lete etter et system i åpningene mellom grushavet og steinøyene. En hemmelig mening som kanskje finnes, men som alltid unnslipper.7 Japanerne kaller det bonseki eller “steindyrking”. For forfatteren til Jordboka, han som kjente jordlydene og som hadde brukt år av sitt kunstnerliv på å transkribere dem i et eget skriftspråk, var dette reneste déjà vu.

Zen i skrift (som i koans og haikudikt) er små glimt inn i det samme universet, hvor både humor og alvor er like viktig. Bak den intense anstrengelsen for å finne mening, smiler en lekende forfatterstemme: “Mange ord gir mange tanker/men fører ikke noe sted hen”8. Den lærde og kultiverte vismann har, i følge taoismen, mistet kontakten med det opprinnelige, mens den enkle og primitive har beholdt – eller funnet tilbake til – det opprinnelige og er derfor i overensstemmelse med Tao.

Utanfor alt er ingenting. Alt grensar til ingenting. Alt har si avgrensing. Grenselandet mellom alt og ingenting kallar vi tåkeballen. Foredraget Alt og ingenting var Bergen Arkitektskole sitt bidrag til Forskningsdagene i Bergen 2004. Kurt Johannesen tegnet og forklarte. En vitenskapelig tankelek, hvor fantasien maskerte seg som sakprosa. Nok et av kunstnerens mange kjennetegn, at han utvikler små urimeligheter til overraskende usannsynligheter: Tåkeballen er eit tynt lag på overflata av alt. Tåkeballen er avgrensa mellom ytre- og indre tåkehinne. Tåkeballen er ikkje i ingenting. Tåkeballen er ikkje i alt.

Flere av Kurt Johannessens mange artist’s books som Møte (2001) og Andre oppdagingar (2007) er å betrakte som zeninspirerte praktiske notater i den forstand at han på enkle dårers vis forsøker å overvinne skillet mellom det naturbestemte og kulturbestemte ved å skrive frustrasjonen av seg: Menneskeslekta si reise mot forståing av universets dimensjonar møter ei tåre. (Fra Møte). Såpebobla sitt forsvinningsnummer. (Fra Andre oppdagingar).

Poetisk vitenskap og kunsten å manifestere

En viktig side ved Kurt Johannessens eksperimentelle metode er at skillet mellom hverdagshendelser og det utrolige viskes ut. Det dagligdagse blir fantastisk og det fantastiske dagligdags. Dermed skjer det en demokratisering av det utrolige, en naturlig konsekvens av at mennesket for Kurt Johannessen som regel fremstår som kunstens sentrum. Ingenting er vel mer menneskelig og hverdagslig i så måte enn det ufullendte prosjektet Skansemyren Ballklubb 1992–2014. Det handler kort og godt om å investere kunstnerisk energi i amatørfotballens tradisjoner. Forvandle ballspillets regler til formende krefter. For eksempel ved å føre matematikeren / meteorologen Edward Lorentz (oppdageren av “sommerfugleffekten”) opp i klubbens anegalleri sammen med Roald “Kniksen” Jensen, eller ved å operere hittil ukjente “glimt-tråder” inn i øynene til spillerne. Fotball med glimt i øyet er et spill etter kaosteoriens regler. En logisk lek med de fysiske lovene slik vi kjenner fenomenet fra sorte hull i universet.

“Det vitenskapelige eksperimentet opphørte med å tjene de sannhetssøkende og skapende aktiviteter da kunstens og vitenskapens veier skilte lag”, skrev den tyske sosiologen og vitenskapshistorikeren Max Weber i artikkelen “Vitenskap som kall” fra 1919.9 Stikk i strid med gjengs oppfatning påstår Weber at vitenskapen har lånt eksperimentet fra kunsten. Her er det fristende å gå planken helt ut og hevde at Kurt Johannessen har stjålet eksperimentet tilbake fra vitenskapen og gjeninnsatt det i dets gamle rolle – som utforskning av virkeligheten med henblikk på å avdekke sannheten. Et eksperiment i Kurt Johannessens regi åpner opp for virkeligheten mens såkalt normalvitenskap bruker eksperimentet til å isolere den og lukke den ute. Kurt Johannessen drømmer om en ny substans, en uforklarlig manifestasjon i reagensglasset. Vitenskapsmannen stoler bare på det som han selv har stappet i det.

En manifestasjon kan synes å skje tilfeldig, den har en aura av magi ved seg og fremstår dermed som noe mirakuløst. Som når lottokupongen går inn akkurat i det kontoen din står i null eller når du kolliderer med din hemmelige forelskelse på et gatehjørne i en fremmed by. Hverdagen begynner å danse. Ved å rette oppmerksomheten mot slike mani-festasjoner, kan verden fortrylles.10 Kurt Johannessens katalog er full av slike små og store hverdags-mirakler. Fra videoen Egget (2002) hvor han på hobbyillusjonistens vis får et egg til å levitere, til mer spektakulære performancer i grenselandet mellom riter og magi som Åttande tale, Blu 8 (begge fra 2005) og Lumen (2006).

Andre samtale (2006) er en serie filmer som viser oss troende mennesker fra ulike religioner konsentrert i bønn. Alle personene er filmet med varmesøkende kamera. Hodene skinner som flammene fra vokslysene. Settingen er romantisk, spøkelsesaktig og fascinerende, men kan også betraktes som en talende metafor for broen mellom de to kulturene naturvitenskap og poesi. I videoen Lys (2007) står kunstneren inne i en skog i skumringstimen. Det skinner svakt fra munnen hans. Etter hvert som mørket tiltar blir lyset fra munnen sterkere. Installasjonen Andre minne (2007) dreier seg om støv, støvtråder, ubetydelige mengder rusk og rask som baller seg sammen til et slags språk. Støvdyrking.

Det er nesten umulig å ikke spore en økende grad av hellige tegn i Kurt Johannessens seneste verker. Seremonielle enaktere fulle av vann, lys og glød, i en kroppslig kontekst. “Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt”, står det i 1. Mosebok. “Lumen Christi!”, jubler diakonen når han tenner lyset i den katolske påskegudstjenesten. “For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.” Beretninger om overleveringen av lyset eller lampen er også karakteristisk for mange former for zenlitteratur. Metaforer for at zen sto i en ubrutt tradisjonsrekke fra den nåværende mester bakover til Buddha selv, samtidig som tekstene skulle fungere som konkrete uttrykk for oppvåkning og inspirasjon: “Da han ble født, fylte et gyllent lys rommet og forsvant inn i hans munn. Derfor kalles han lysdrikkeren.”11

Det blir likevel for enkelt å påstå at Kurt Johannessen er en spesielt religiøs kunstner. Hans kunst har mer å gjøre med selve det å forholde seg til et forestillingsunivers som inkluderer både kvantefysiske implosjoner og skapelsesmyter, kaosteorier og fotball. Verkene hans tenderer mot et system, men det er nesten umulig å si eksakt hvilke perspektiver som gjøre det mulig å oppfatte dem systematisk. For drøye 100 år siden, da flere norske kunstnere (blant andre Edvard Munch) skred til sine verk oppglødde av forestillinger om etersvingninger, protoplasma, røntgen- og radiostråler ville vi kanskje sett en forklaring på fenomenet Kurt Johannessen i epokens vitalistiske kulturstrømninger. I dag, hvor den typen overinvolvering i kunsten blir mistenkeliggjort og distanse til verket er idealet, må man følge andre spilleregler, andre diskurser, og bøye kunsten på nye måter.

Kunsten, livet og alt mulig annet

I et tilbakeblikk, tidlig på 1980-tallet, hevdet en av performancekunstens pionerer, Allan Kaprow, at avantgarden har fulgt to spor, og derfor kan vise til to ulike historier, “one of artlike art, and the other of lifelike art”.12 Alle hans egne erfaringer tydet på at den gamle konflikten mellom kunst og liv måtte være falsk. Like fullt har den fått dominere vår vestlige kultur i over 200 år, helt siden den tidlige romantikken. Kaprows definisjon av de to parallelle avantgardehistoriene er at den ene (“artlike art”) ser for seg en kunst atskilt fra livet og alt mulig annet, mens den andre (“lifelike art”) innser at kunsten må være forbundet med livet og alt mulig annet.

Grensesettingen kan leses som et polemisk utspill til fordel for en kunst som så å si handler seg inn i livet – for å bli en del av det. Det er nettopp dette vi finner i gode performancer og inkluderende installasjoner. De er fremmede men fortrolige. Situasjoner som får en uventet og overraskende vitamininnsprøyting gjennom iscenesettelser og handlingskjeder som settes i svingninger. “It is art but seems closer to life”, skriver veteranen Kaprow. Påstanden kunne fungert som billedtekst til nær sagt alle verk på denne utstillingen. I møte med Kurt Johannessens verden er vi fremdels ute av balanse, fremdeles forvirret over tidens nevrotisk skiftende utfordringer, men trolig mer på høyde med oss selv enn noen gang.


1 Homo sapiens inntar en spesiell stilling i dyreriket. Til forskjell fra dyrene som fødes inn i en så å si prefabrikkert dyreverden med et, stort sett ferdigutviklet sanse- og følelsesliv, er mennesket dømt til å leve i en åpen verden. Peter L. Berger: Religion, samfund og virkelighed, København: Lindhard og Ringhof 1974, s.16.
2 “For enhver som betrakter himlene vil synes at det eneste enorme han kan se, er himlene selv,” skrev Ficino, sitert fra Frances A. Yates: Modernitetens okkulte inspirasjon, Pax 2001, s.79.
3 Forbindelsen mellom melankoli og Saturn hos Dürer har imidlertid sitt grunnlag annetsteds, hevder Panofsky, og det er i Ficinos De Vita. Kjersti Bale: Melankoli som litterær konfigurasjon, Universitetet i Oslo 1996, s.165.
4 “Ikke i noen av KJs arbeider har kuleformen vært så gjennomtrengende som i installasjonen Søvn. Og ikke i noen av hans arbeider har denne formen vært så fjern fra enhver metafysisk ladning.” Sveen / Johannessen: Kurt Johannessen, Zeth 2000, s.9.
5 Maurice Merleau-Ponty: Phenomenology of Perception, London 1945. Omtalt og sitert i Øyet og ånden, Pax 2000, s.120-123.
6 “Jeg har to barn selv, og De er på mange måter mine læremestere. De forteller meg det viktigste,” Hauge / Johannessen: “Mønstre som forener – Et intervju med KJ” i Paletten, 2/1999.
7 “Neste gang blikket sveiper over hagen har en bølge i grusen forsvunnet, og to andre har byttet plass.” Som omtalt i Alan W. Watts: Zen – veien, Gyldendal 1973, s.210.
8 Fra “Hsin-hsin-ming” ca. år 606 e.Kr. Her sitert etter Notto R. Thelle: Zen, Gyldendal 2001, s.199.
9 Her sitert etter Arno Victor Nielsen: Et essay om eksperimentet i videnskab og kunst, egenproduksjon, Vestlandets kunstakademi 2000.
10 Alver, Gilhus, Mikaelsson og Solberg: Myte, magi og mirakel, Pax 1999, s.214.
11 Fra samlingen “Denkoroku – om Gautamas øye”. Samlet og redigert av munken Kizan Shokin på 1300-tallet. Her sitert etter Notto R. Thelle: Zen, Gyldendal 2001, s.81.
12 Vi har “kunst i kunstens tjeneste, og kunst i livets tjeneste,” hevdet Kaprow. Her sitert etter Øystein Hjort: Amerikansk kultur efter 1945, Spectrum / København 1992, s.108-109.

Øystein Hauge