HEI, DU LEVER!


Øyvind Kvalnes
Filosof


Jeg puster, altså er jeg til.
Så knapt kan den skjøre eksistensfilosofien til kunstneren Kurt Johannessen uttrykkes. Kan jeg tvile på at det er sant, at jeg puster og derfor lever? Hva om det er en ondskapsfull ånd som holder meg for narr? Som vil ha meg til å tro at jeg finnes og puster og er til? Opplevelsen av å være et pustende jeg kan da være en illusjon? Snedig iscenesatt, og ikke i samsvar med sannheten. Ja, men et sted må tvilen stoppe, og livet begynne. Kunstneren setter strek her: Det som skjer mens jeg puster inn og puster ut, er at jeg lever. Så enkelt og magisk er det.

Den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein hadde en liten hytte i Skjolden i Sogn, hvor han trakk seg tilbake for å tenke. Mot slutten av livet reflekterte han mye over visshet og tvil. Hva skal til for å være sikker på noe? Har filosofene stilt for strenge krav til hva vissheten må bygge på? I en passasje fra verket Über Gewisshet skildret han en situasjon hvor han sitter i en hage og snakker med en annen filosof. Den andre sier ”Jeg vet at det der er et tre”, om igjen og om igjen, mens han peker på et tre. En forbipasserende overhører samtalen deres. Wittgenstein henvender seg til ham og sier om samtalepartneren sin ”Den fyren er ikke gal. Vi bedriver bare filosofi.” Gir det mening å tvile på treet eksistens? Neppe. Like lite som det har noen hensikt å være skeptisk til antakelsen om at du og jeg puster og lever.

I Wittgensteins begrepsverden er pust, liv og mening nært forbundet med hverandre. Når vi står overfor et språklig uttrykk, prøver vi å finne mening i det. Hvordan kan vi puste liv inn i et tegn?

Et hvert tegn synes i seg selv å være dødt. Hva gir liv til det? I bruk er det levende. Blir da liv pustet inn i det? Eller er bruken dets liv?

Når vi prøver å finne mening i et uttrykk gjelder det med andre ord å gripe hvilken brukssammenheng det inngår i. Vi puster liv inn i et i og for seg dødt uttrykk ved å forstå helheten det inngår i. En setning innfelt i en fjellvegg, et bilde av setningen i fjellveggen, får først liv når et menneske møter det med sine egne forestillinger og forventninger, og dermed finner anvendelse for det i sitt eget liv.

Kunst og filosofi kan ha som felles målsetning å komme med påminnelser om forhold vi tar for gitt i hverdagen. Kurt Johannessens kunst er på sokratisk vis egnet til å få den enkelte til å stoppe opp og tenke. Den kan motvirke at vi blir rutineblinde – fanget i vaner og rutiner som låser oss til kun å ha ett bestemt blikk på tilværelsen. Hva skjer mellom mitt første innpust og siste utpust? Det fabelaktige forhold at jeg eksisterer! Til daglig tar vi det gjerne som en selvfølge å være til. Ofte er det bare ved egen og andres alvorlige sykdom at vi forrykkes fra denne vanetenkningen. Kunstens dveling ved pust og liv kan fungere som et filosofisk stikk, en metafysisk oppvekker. Hei, du lever! Her og nå. Her i denne verden.

Våre forestillinger om liv og pust viser seg gjennom fraser og talemåter. For eksempel kan du si at "hun tar pusten fra meg." Hva betyr egentlig det? Det kan være at du møter noen som er så vakker at hun tar pusten fra deg. Du slutter å puste ut og puste inn. Tiden står stille, du trekker et siste sukk, smilende. Og rammes av en liten død. Nå kan det godt være over.

Også musikk kan ta pusten fra deg. Du lytter til tonene fra en trompet, og puster ikke lenger ut og inn. Kanskje fordi øyeblikket er så ekstra fint. Det kjennes som om denne opplevelsen ikke kan toppes av noe annet. Livet er fullendt med musikken som strømmer inn i øregangene. Det gjør ikke noe om livet stopper nå.

Det er ikke bare møtet med noe skjønt som kan ta pusten fra deg. Det samme kan uanmeldt og brå kontakt med eksistensielle motpoler som nytelse og smerte, mot og feighet, det gode og det onde. Her gjelder det også at øyeblikket hvor du mister pusten kan være en påminnelse om døden. Det kan samtidig være da du kjenner deg aller mest i live. Den amerikanske poeten E skildrer det slik:

have you ever made love to a beautiful girl
made you feel like it's not such a bad world
hey man now you're really living

do you know what its like to care too much
'bout someone that you're never gonna get to touch
hey man now you're really living

do you know what it's like to fall on the floor
and cry your guts out 'til you got no more
hey man, now you're really living

Fornemmelsen av å virkelig leve kan komme akkurat på de tidspunktene hvor du har en rystende erfaring, god eller vond. Der og da kan du bli bevisst på deg selv som pustene, levende vesen.

En underlig forestilling om pust og liv er at vi kan øke egen yteevne ved å holde pusten. Det er ingen som tar pusten fra deg, men du velger selv å holde den igjen. Vektløftere har i en årrekke fått høre at de burde holde pusten akkurat i det kritiske øyeblikket når de med en kraftanstrengelse skal bevege vektene og vektstangen opp fra bakken. Tenk på det blodsprengte ansiktet til en vektløfter i det han gjennomfører et tungt løft. På forhånd pruster og peser han, kommer kanskje med noen utbrudd til seg selv og omgivelsene. Så strammes hendene om vektstangen. Han snapper etter pusten en siste gang, tar et dypt og inderlig drag, før han lukker munnen og gyver løs på oppgaven. Aller helst, har han fått høre, skal han ikke puste ut før løftet er gjennomført. Det er som om selve løftøyeblikket skal være et lite dødsøyeblikk, hvor løfteren tar ut sine aller siste krefter. Og det som skal skje før det neste utpustet er at vektstangen og vektene skal opp, kanskje først til brysthøyde og dernest over hodet. Først da kan han begynne puste ut og puste inn igjen. Rød i ansiktet hiver han etter luft, lik en person som gispende bryter vannflaten nedenfra, etter å ha holdt pusten nedsenket i et basseng.

I det siste har denne forestillingen om pust og vektløfting fått kraftig motbør. Forskning viser at det gir bedre effekt å puste inn rett før løftet, og ut under selve anstrengelsen. Å holde pusten i denne prosessen er rett og slett helsefarlig. Du kan bli alvorlig ør og svimmel, og få trøbbel med blodsirkulasjonen. Det ser ut til at vektløfterne er blitt holdt for narr om sammenhengen mellom pust og prestasjoner. Har de lidd og tatt sjanser med sin egen helse, til liten nytte?

Jeg undrer på hva som har forårsaket vektløfternes nye blikk på å puste ut og å puste inn. En ting er ny kunnskap. Noe annet er hva som har satt ting i bevegelse. Har det vært en Sokrates eller to blant dem, som har stilt skarpe og naive spørsmål ved egen praksis? Hva har fått dem på gli, ut av den gamle rutinen?

Den norske pedagogen Roald Nygård trekker et spennende skille mellom to forskjellige måter å forstå seg selv på. Noen velger å betrakte seg selv som aktører, andre som brikker. En aktør er en person som til en stor grad definerer sitt eget handlingsrom, tar initiativ og styring i eget liv, og med det også kjenner seg ansvarlig for egne valg og handlinger. En brikke, derimot, velger å se seg selv som styrt av forhold utenfor egen kontroll. Dermed opplever brikken bare liten grad å være ansvarlig for utviklingen i eget liv.

Aktøren og brikken vil trolig reagere radikalt forskjellig på filosofen eller kunstnerens spørsmål om pust og liv. Aktøren vil se det som en mulighet for å utforske egen tilværelse, mens brikken nok vil velge å se på pust som noe naturgitt og bestemt, hinsides egen innflytelse. En forsvarer av å holde pusten under vektløfting sier det slik: ”Bare hold pusten. Manøveren inntreffer naturlig. Ikke tenk over det. Stol på instinktene dine. Du vil klare deg.” Dette er oppskriften til brikketenkning om pust. Naturen har tenkt for deg, flyt med.

Jeg puster, altså er jeg til. Den enkelte er dermed et lite mirakel, et pulserende og bevegelig stykke liv, omgitt av andre mirakler. Måten jeg puster på kan være avgjørende for hvordan jeg har det, hvilket liv jeg lever. Kanskje vi alle trenger å møte en grublende kunstner eller tenker, som stiller de overrumplende og uvante spørsmålene, som rykker oss ut av rutinen. Hvordan puster du, da? Hvorfor puster du sånn og ikke slik? Det er ikke sikkert at du trenger å legge om, men bevisstheten om at det ligger noen mønstre i måten du gjør ting på, kan stimulere til selvrefleksjon. Jeg kan selv velge å gjøre det på denne måten eller en annen. Å puste er noe som gjerne skjer av seg selv, men ved å konsentrere seg om hvordan det foregår, er det mulig å komme tettere inn på hva det egentlig vil si å være menneske, og hva det går ut på å være akkurat dette, levende individet. Her, her i denne verden.

Øyvind Kvalnes