HEI, DU LEVER!
© Øyvind Kvalnes
Filosof
Jeg puster, altså er jeg til.
Så knapt kan den skjøre eksistensfilosofien til kunstneren
Kurt Johannessen uttrykkes. Kan jeg tvile på at det er sant, at
jeg puster og derfor lever? Hva om det er en ondskapsfull ånd
som holder meg for narr? Som vil ha meg til å tro at jeg finnes
og puster og er til? Opplevelsen av å være et pustende jeg
kan da være en illusjon? Snedig iscenesatt, og ikke i samsvar
med sannheten. Ja, men et sted må tvilen stoppe, og livet begynne.
Kunstneren setter strek her: Det som skjer mens jeg puster inn og puster
ut, er at jeg lever. Så enkelt og magisk er det.
Den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein hadde en liten
hytte i Skjolden i Sogn, hvor han trakk seg tilbake for å tenke.
Mot slutten av livet reflekterte han mye over visshet og tvil. Hva skal
til for å være sikker på noe? Har filosofene stilt
for strenge krav til hva vissheten må bygge på? I en passasje
fra verket Über Gewisshet skildret han en situasjon hvor han sitter
i en hage og snakker med en annen filosof. Den andre sier ”Jeg
vet at det der er et tre”, om igjen og om igjen, mens han peker
på et tre. En forbipasserende overhører samtalen deres.
Wittgenstein henvender seg til ham og sier om samtalepartneren sin ”Den
fyren er ikke gal. Vi bedriver bare filosofi.” Gir det mening
å tvile på treet eksistens? Neppe. Like lite som det har
noen hensikt å være skeptisk til antakelsen om at du og
jeg puster og lever.
I Wittgensteins begrepsverden er pust, liv og mening nært forbundet
med hverandre. Når vi står overfor et språklig uttrykk,
prøver vi å finne mening i det. Hvordan kan vi puste liv
inn i et tegn?
Et hvert tegn synes i seg selv å være dødt. Hva gir
liv til det? I bruk er det levende. Blir da liv pustet inn i det? Eller
er bruken dets liv?
Når vi prøver å finne mening i et uttrykk gjelder
det med andre ord å gripe hvilken brukssammenheng det inngår
i. Vi puster liv inn i et i og for seg dødt uttrykk ved å
forstå helheten det inngår i. En setning innfelt i en fjellvegg,
et bilde av setningen i fjellveggen, får først liv når
et menneske møter det med sine egne forestillinger og forventninger,
og dermed finner anvendelse for det i sitt eget liv.
Kunst og filosofi kan ha som felles målsetning å komme med
påminnelser om forhold vi tar for gitt i hverdagen. Kurt Johannessens
kunst er på sokratisk vis egnet til å få den enkelte
til å stoppe opp og tenke. Den kan motvirke at vi blir rutineblinde
– fanget i vaner og rutiner som låser oss til kun å
ha ett bestemt blikk på tilværelsen. Hva skjer mellom mitt
første innpust og siste utpust? Det fabelaktige forhold at jeg
eksisterer! Til daglig tar vi det gjerne som en selvfølge å
være til. Ofte er det bare ved egen og andres alvorlige sykdom
at vi forrykkes fra denne vanetenkningen. Kunstens dveling ved pust
og liv kan fungere som et filosofisk stikk, en metafysisk oppvekker.
Hei, du lever! Her og nå. Her i denne verden.
Våre forestillinger om liv og pust viser seg gjennom fraser og
talemåter. For eksempel kan du si at "hun tar pusten fra
meg." Hva betyr egentlig det? Det kan være at du møter
noen som er så vakker at hun tar pusten fra deg. Du slutter å
puste ut og puste inn. Tiden står stille, du trekker et siste
sukk, smilende. Og rammes av en liten død. Nå kan det godt
være over.
Også musikk kan ta pusten fra deg. Du lytter til tonene fra en
trompet, og puster ikke lenger ut og inn. Kanskje fordi øyeblikket
er så ekstra fint. Det kjennes som om denne opplevelsen ikke kan
toppes av noe annet. Livet er fullendt med musikken som strømmer
inn i øregangene. Det gjør ikke noe om livet stopper nå.
Det er ikke bare møtet med noe skjønt som kan ta pusten
fra deg. Det samme kan uanmeldt og brå kontakt med eksistensielle
motpoler som nytelse og smerte, mot og feighet, det gode og det onde.
Her gjelder det også at øyeblikket hvor du mister pusten
kan være en påminnelse om døden. Det kan samtidig
være da du kjenner deg aller mest i live. Den amerikanske poeten
E skildrer det slik:
have you ever made love to a beautiful girl
made you feel like it's not such a bad world
hey man now you're really living
do you know what its like to care too much
'bout someone that you're never gonna get to touch
hey man now you're really living
do you know what it's like to fall on the floor
and cry your guts out 'til you got no more
hey man, now you're really living
Fornemmelsen av å virkelig leve kan komme akkurat på de
tidspunktene hvor du har en rystende erfaring, god eller vond. Der og
da kan du bli bevisst på deg selv som pustene, levende vesen.
En underlig forestilling om pust og liv er at vi kan øke egen
yteevne ved å holde pusten. Det er ingen som tar pusten fra deg,
men du velger selv å holde den igjen. Vektløftere har i
en årrekke fått høre at de burde holde pusten akkurat
i det kritiske øyeblikket når de med en kraftanstrengelse
skal bevege vektene og vektstangen opp fra bakken. Tenk på det
blodsprengte ansiktet til en vektløfter i det han gjennomfører
et tungt løft. På forhånd pruster og peser han, kommer
kanskje med noen utbrudd til seg selv og omgivelsene. Så strammes
hendene om vektstangen. Han snapper etter pusten en siste gang, tar
et dypt og inderlig drag, før han lukker munnen og gyver løs
på oppgaven. Aller helst, har han fått høre, skal
han ikke puste ut før løftet er gjennomført. Det
er som om selve løftøyeblikket skal være et lite
dødsøyeblikk, hvor løfteren tar ut sine aller siste
krefter. Og det som skal skje før det neste utpustet er at vektstangen
og vektene skal opp, kanskje først til brysthøyde og dernest
over hodet. Først da kan han begynne puste ut og puste inn igjen.
Rød i ansiktet hiver han etter luft, lik en person som gispende
bryter vannflaten nedenfra, etter å ha holdt pusten nedsenket
i et basseng.
I det siste har denne forestillingen om pust og vektløfting fått
kraftig motbør. Forskning viser at det gir bedre effekt å
puste inn rett før løftet, og ut under selve anstrengelsen.
Å holde pusten i denne prosessen er rett og slett helsefarlig.
Du kan bli alvorlig ør og svimmel, og få trøbbel
med blodsirkulasjonen. Det ser ut til at vektløfterne er blitt
holdt for narr om sammenhengen mellom pust og prestasjoner. Har de lidd
og tatt sjanser med sin egen helse, til liten nytte?
Jeg undrer på hva som har forårsaket vektløfternes
nye blikk på å puste ut og å puste inn. En ting er
ny kunnskap. Noe annet er hva som har satt ting i bevegelse. Har det
vært en Sokrates eller to blant dem, som har stilt skarpe og naive
spørsmål ved egen praksis? Hva har fått dem på
gli, ut av den gamle rutinen?
Den norske pedagogen Roald Nygård trekker et spennende skille
mellom to forskjellige måter å forstå seg selv på.
Noen velger å betrakte seg selv som aktører, andre som
brikker. En aktør er en person som til en stor grad definerer
sitt eget handlingsrom, tar initiativ og styring i eget liv, og med
det også kjenner seg ansvarlig for egne valg og handlinger. En
brikke, derimot, velger å se seg selv som styrt av forhold utenfor
egen kontroll. Dermed opplever brikken bare liten grad å være
ansvarlig for utviklingen i eget liv.
Aktøren og brikken vil trolig reagere radikalt forskjellig på
filosofen eller kunstnerens spørsmål om pust og liv. Aktøren
vil se det som en mulighet for å utforske egen tilværelse,
mens brikken nok vil velge å se på pust som noe naturgitt
og bestemt, hinsides egen innflytelse. En forsvarer av å holde
pusten under vektløfting sier det slik: ”Bare hold pusten.
Manøveren inntreffer naturlig. Ikke tenk over det. Stol på
instinktene dine. Du vil klare deg.” Dette er oppskriften til
brikketenkning om pust. Naturen har tenkt for deg, flyt med.
Jeg puster, altså er jeg til. Den enkelte er dermed et lite mirakel,
et pulserende og bevegelig stykke liv, omgitt av andre mirakler. Måten
jeg puster på kan være avgjørende for hvordan jeg
har det, hvilket liv jeg lever. Kanskje vi alle trenger å møte
en grublende kunstner eller tenker, som stiller de overrumplende og
uvante spørsmålene, som rykker oss ut av rutinen. Hvordan
puster du, da? Hvorfor puster du sånn og ikke slik? Det er ikke
sikkert at du trenger å legge om, men bevisstheten om at det ligger
noen mønstre i måten du gjør ting på, kan
stimulere til selvrefleksjon. Jeg kan selv velge å gjøre
det på denne måten eller en annen. Å puste er noe
som gjerne skjer av seg selv, men ved å konsentrere seg om hvordan
det foregår, er det mulig å komme tettere inn på hva
det egentlig vil si å være menneske, og hva det går
ut på å være akkurat dette, levende individet. Her,
her i denne verden.
© Øyvind Kvalnes