MØNSTRE SOM FORENER

Kurt Johannessen i samtale med Øystein Hauge

I den grad Bergen kan sies å ha en egen kunstscene er Kurt Johannessen et av byens sterkeste kort. Han er for øyeblikket omtrent den eneste som omfattes med interesse fra så vel Samtidsmuseet som ledende gallerier i Oslo, og han knytter stadig sterkere bånd med utlandet. Fenomenet Kurt kan synes paradoksalt. Uttrykksformen hans er flyktig og nesten uomsettelig: Enkle handlinger, gjerne sirkelbevegelser, utføres i samspill med basale gjenstander og materialer. Et sneglehus eller hundrevis av gipskuler. En bøtte vann eller fem tonn med is. Sanseligheten avgjør. Kurt er bokstavelig talt kon-sentrert i sitt eget bilde. I september roterte han langsomt med føttene festet i en wire noen centimeter over Jostedalsbreen. Fotodokumentasjonen av «Det å teikne ein usynleg sirkel med hovudet like over ein isbre», som prosjektet ble kalt, utgjør et sterkt og samlende innslag i Kurt Johannessens katalog. Urkraft fronter hjernekraft. Kroppen speiler kosmologien. Alltid disse stille demonstrasjonene av mønstre som forener.
«It,s art, but seems closer to life». For Allan Kaprow var dette det nærmeste han kom en definisjon av begrepet «happening» tidlig på 60-tallet. Føler du deg hjemme i en slik beskrivelse?
- Ja, Kaprows beskrivelse passer godt på min måte å arbeide på. Da jeg starta mitt arbeid med performance for 18 år siden, var det knytta til et behov for å komme tettere på noe. Tettere både på kunsten og livet.
Hvis vi ser historisk på det, så er vel performance mer å betrakte som en «utvekst» på den tradisjonelle kunsten. En bonus innen teater, arkitektur og installasjon, for å nevne noen av de vanligste linkene. Selv er du utdannet billedkunstner, med skulptur som spesiale. Er performance en bonus eller en videreutvikling?
- Både og. Men utgangspunktet er mer sammensatt enn som så. Om en skal se på hva som er prosjektet mitt, så er vel det på et vis "å undre seg over livet". Min kunstneriske aktivitet er på et vis "utveksten" på denne undringen. Ellers har du rett i at jeg begynte med performance etter arbeid med skulptur. Gjennom å være i en kreativ prosess i forhold til et objekt kom eg på et vis nærmere noe. Det var den kreative prosessen som var interessant. Performance ble et naturlig neste steg. For noen år siden har jeg og skjønt at min store interesse for fotball har blanda seg inn i denne prosessen. Fotball handler om å gå inn i et rom og ha full konsentrasjon i den situasjonen, bruke sansene og utføre handlinger innafor de regler du har. Sånn har eg det og med performance.
Video foto og tekster. Dette er gjerne det eneste ettermæle en performance får. Samtidig vet vi alle at det er selve prosessen som er det unike uttrykket. Forestillingen i reell tid. Ser du noen motsetning her?
- Jeg ser ikke noe problem i å dokumentere performance. Det viktigste er å definere for seg selv hva som er kunstverket, og hva som er dokumentasjon. Selv har eg brukt mye foto, fordi stillbildet skiller kunstverk og dokumentasjon. Video har eg brukt lite, fordi video gir seg ut for å fange det meste av hva som skjedde, men klarer det selvsagt ikke.
Jeg siterte nettopp Allan Kaprow. Ofte tilbakeføres performance til høyrøstet, gjerne samfunnskritisk avantgardekunst. Det er ikke mye igjen av slike trekk i dine komposisjoner?
- Jeg er ikke så opptatt av å skrike så høyt. Samtidig er det noe endimensjonalt over begrepet samfunnskritisk. Jeg liker å finne bilder som har dybde i seg. Bilder som ikke er entydige, og som kan være vanskelige å forklare fullt ut både for meg selv og publikum. Nettopp slik «komposisjoner» ofte kan fungere: Flyktige, vanskelig å gjengi med tankens hjelp aleine. «Musikkstykker» som må fremføres på nytt hele tiden. Jeg er opptatt av musikk, og lytter mye til musikk og det påvirker meg på ulike vis. Jeg lyttet mye til Brian Eno i en periode. Ellers har eg alltid vore opptatt av King Crimson og Robert Fripp. Her er en intensitet både i komposisjonene og fremføringene som er unike.
Hender det at du spiller eldre performancestykker på oppfordring?
- Jeg liker å vise stykkene mine et par, max fem ganger. Då har eg «funnet» ut det eg ville. Jeg har på et vist lært noe. Ved å gjenta performancen for mange ganger nærmer du deg, slik jeg ser det, fremførelsen av et teaterstykke: Du har lært noe, og du viser frem det du har lært. Jeg oppfatter ikke performance slik. Performance er mer å gå inn i en situasjon for å finne ut noe. Stykkene jeg fremfører er sjelden eldre enn to år.
Hva krever du av ditt publikum?
- At de er åpne og tilstede med sansene sine. Med andre ord det samme jeg krever av meg selv når jeg går inn i en performance.
Du «går inn» i en performance sier du. Hva er i så fall «utenfor»? Hvordan vil du definere denne grensen?
- Jeg tror det kan være viktig å markere at all performance har en «scene». Hvis grensen mot publikum blir altfor tåkelagt kan det lett bli feil. Som når publikum griper inn uten at det står i «manus».
Har det skjedd?
- Ja. En slik episode oppsto en gang jeg bar på en bøtte som var full av vann. Like før hadde jeg gått rundt og mumlet, mens jeg plasserte ut små båter på gulvet. Spenningen knyttet seg til om jeg ville tømme ut vannet. Nettopp derfor lot jeg være. Bildet av vannet utover gulvet var egentlig allerede «vist». Men da var det altså en person som ikke klarte å holde seg, og måtte tømme bøtten. Noe annet er det når barn henvender seg til meg. De skjønner mye klarere hvor grensene er, og hva de kan gjøre. Under en performance i Holland sist år hadde jeg en fin opplevelse. Det var mange kunstnere som utførte ulike arbeider i et stort rom. Jeg krøp over et mønster laget av salt. Hendene mine var inneklemt i glassformer, slik at jeg ikke kunne ta på saltet. Mens jeg ålte meg framover ødela jeg det vakre mønsteret. Plutselig, midt under performancen, begynte barn å åle seg ved siden av meg, men det fine var at de lekte seg med saltet bak meg. De rørte ikke noe av det som var foran meg.
Barn og performance. Det er noe uskyldig med en slik kombinasjon. En underforstått garanti om autentisitet. Vil du si performance er en ærligere uttrykksform enn annen billedkunst?
Ærlighet har mer med holdninger å gjøre enn med kunstneriske teknikker. På den annen side er en ganske «naken» når en er i en performance. Det er vanskelig å lure kroppsspråket.
Det sterke ikke-kommersielle trekket ved performance, er vel også noe som underbygger det «ærlige». Tenker du aldri på «å selge»?
- Jeg tror at hvis motivene for å lage kunst, er å selge kunst, da er kunstneren på feil spor. Men et brukbart «salg» kan godt foregå på kunstens premisser. Plateselskapet til Robert Fripp, Disipline Global Mobile, jobber etter følgende «warning»: «Any culture whose artists are directed or controlled by commersial interests is in mortal danger. Any artist directed or controlled by commersial interests is in mortal danger.» Det er viktig å holde på skillet mellom kunstnerisk aktivitet og kommersiell virkelighet. Men det er vanskelig, for før eller siden så må jo det kunstneriske arbeidet møte denne virkeligheten. Det er den eneste vi har, dessverre.
Det kommersielle er ofte forbundet med moten og det overfladiske. Mange unge kunstnere, også innen performance, liker tydeligvis å flørte med slike fenomener, selge seg selv som «merkevarer» på kunstmesser verden over. Hvordan tolker du dette nye som skjer innen samtidskunsten?
- Nye generasjoner kjennetegnes blant annet av nye referanser. I dag er det data, Internett TV, film, og populærkulturen som gjelder. Jeg henger fortsatt med, men det er fint å kunne se seg selv i forhold til det nye som skjer. En blir mer klar over hvor en er når en har flere referansepunkt. Akkurat nå føler jeg at innhold og kontekst er mer i fokus, kunst er mer populært. Dette er positivt. På den annen side synes jeg den nye scenen har fått vel stor oppmerksomhet og lite kritisk analyse. Det overfladiske i den nye kunsten er forførende, men har en kortsiktig gevinst. «Star for a day!» En sånn kortsiktig tankegang er noe som preger hele samfunnet. Jeg tviler på om kunsten er tjent med det. Men fadermord er vel en del av spillet?
Hvis vi flytter blikket utenfor kunstscenen, så er det lett å få øye på linker til så vel naturvitenskap som filosofi og religion i mye av det du gjør. Har du noen konkrete forbilder, eller bedriver du bare en stille form for egen «poetisk vitenskap»?
- Jeg har hatt noen fine opplevelser med Mark Rothko sin kunst. Den har gitt meg en aha opplevelse, men jeg har ingen forbilder innen kunst. Jeg liker ærlig talt ikke ordet forbilder i det hele tatt. «Poetisk vitenskap» var en vakker benevnelse. Kunst og vitenskap har mye til felles, noe som særlig kommer frem i minne siste arbeider. Ellers har jeg vel helst sett på meg selv som en poetisk minimalist. Jeg henter inspirasjonen fra ulike felt. Robert Fripp har jeg allerede nevnt, noen få bøker som den pussige «How We Do Things» av John G. Bennett, fotball, film og tegneserier.
Foruten «Isbre-prosjektet» som jeg refererte til innledningsvis, så er det spesielt stykkene «Vulkanar/Søvn» (97) og «Kviskring og Stille» (98) som har gitt meg som betrakter de største opplevelsene. Kan du si litt om dem?
- Jeg har to barn selv, og De er på mange måter mine læremestre. De forteller meg det viktigste. «Søvn» er en installasjon med 14 sovende fotballer. Hver ball hadde inni seg lyden frå pusten til et barn som sov. Pusten til barna mine var selvsagt i to av ballene. Ideen kom under en fotballtrening med laget til ungene. Det slo meg at alle ballene også trengte hvile etter den voldsomme aktiviteten. Dette litt humoristiske, sammen med den forsiktige barnepusten, gir ulike kvaliteter til arbeidet. «Vulkanar» viste jeg i etterkant av «Søvn». Det er et arbeid som står i form og innholdsmessig kontrast til de punkterte ballene. Stramme vulkanar i messing utover gallerigulvet, med kokende «lava» av vann og honning.
«Kviskring og Stille» var et mer omfattende prosjekt. Det var første gang jeg stod for regi og andre utførte handlingene. Stykket ble vist i Bergens Kunstforening. Omlag 300 barn deltok i «Kviskring» mens 35 eldre og gamle deltok i «Stille». Barna fekk på forhand i oppgave å tenke på noe de mente var viktig. I en liten uke lå mellom seks og ni barn på ryggen i 10-60 minutter hver og hvisket sine personlige «viktigheter» opp gjennom lange papirtrakter eller «hørerør». I den andre salen fikk jeg installert fem tonn is frå Jostedalsbreen i et basseng midt i rommet. Her gikk de gamle og leste stille i bøker. Alle bøkene hadde kvitt omslag.
Stykket trenger vel ingen nærmere forklaring. Det var sitt eget bilde som alle kunne se handlet om alder og menneskelige kvaliteter. Men jeg tror også det gjemte på en stille «usynlig» motsigelse knyttet til indre erfaring og ytre form.
Akkurat nå forbereder du en utstilling hvor Universitetet i Bergen er med på produsentsiden. Hva går dette ut på?
- Det er kort fortalt en fortsettelse av sirkel/kuleprosjektet mitt. Mer «poetisk vitenskap» om du vil. Det er et tredelt arbeid. Første del er et sylinderformet rom, med en tekst i sentrum. Teksten er en naturvitenskapelig beskrivelse av hvordan det var like etter «The Big Bang». Ren kvantefysikk altså, men samtidig et utrulig vakkert bilde. Del to er en visning av øyeblikket her og nå. Publikum møter seg selv idet de møter kunstverket. Tredje del har form som ei bok. Boka samler de to installasjonene ved å presentere et klassisk eksistensielt spørsmål.
Det kan synes som om det finnes to utviklingstendenser innen performance akkurat nå: Den som går mot noe stadig renere, uten for mye «magi», uten påfallende engasjement i utførelsen, uten glamour, stil og forføring, og så har vi den tradisjonen som gjerne vil inkludere så mye som mulig. «Alt kan brukes», sier man gjerne. «Hele verden er en scene!» Hva tror du?
- Eg ser vel mer en skillelinje mellom det innadvendte og det utadvendte. Min generasjon som vender seg mer inn mot kunsten, og den nye generasjonen, som har et mer utadvendt publikumsretta språk, mer glamour som du sier. De er selvsagt friere i forhold til estetiske valg. Alt er lov. Men det viktige spørsmålet er nok heller: Hva er det som gjør kunst interessant akkurat nå? Da tror jeg en må være forsiktig med å diskutere for mye på popindustriens premisser. Alt er lov, men det har det vel vært siden Marchel Duchamp introduserte sin urinal på kunstscenen i 1917? Etter dette har vi både sett og tenkt annerledes omkring kunst og virkelighet. Som en god performance.